2009/07/20

Review - Metal hammer Germany

LEPROUS -Tall Poppy Syndrome
Progressive Metal 6Songwriting 6 + Sound 5 + Hörspaß 6 ø = 5,66Sensory/Alive (8 Songs / 62:58 Min.)VÖ: bereits erschienenWow, das ist doch mal eine tolle Scheibe für Anhänger progressiver Musik. Und nicht nur für die. Inbesondere deshalb, weil die Norweger frische Ideen in ihre künsterisch wertvollen Songs integrieren und den Härtegrad feinsinnig und intelligent variieren. Sänger Einar Solberg stand bereits oft mit Emperor auf der Bühne und einige andere Leprous-Mitglieder sind in der Live-Backing-Band von Ihsahn. Gerade Einar windet sich wie ein Chamäleon. Er schmeichelt, betört, singt melodisch, kann aber auch kratzbürstig grölen, so dass Leprous in einigen Momenten an Opeth oder Arcturus erinnern. Die komplex strukturierten Lieder – dabei niemals steril oder gekünstelt-angeberisch wirkend - werden flüssig und schlüssig von fulminanten, beeindruckend versierten Musikern vorgetragen. Trotz aller technischen Brillianz besitzt TALL POPPY SYNDROME Seele und Tiefgang und bezieht die unwiderstehliche Dynamik aus dem spannenden Kontrast aus wunderschönen Melodien und Harmonien und borstigen, amtlich harten Passagen. Hört das Album am Stück an. Am besten mehrmals. Ihr werdet mit einer gewitzten Melange aus Pain Of Salvation und Shadow Gallery einerseits und Opeth und Arcturus andererseits belohnt. Detlef Dengler

2009/06/03

Scream Magazine Review

"LEPROUS
5 poeng
«Tall Poppy Syndrome»
Sensory/IMPORT
Skal vi allerede utnevnte Lerprous til årets store norske metal-sensasjon? Vel, denne skribenten ble rimelig satt ut da han for første gang hørte en av årets aller sterkeste komposisjoner, nemlig det fantastiske åpningssporet «Passing». Hvorfor ikke dvele litt ved denne låten da, all den tid den fanger en del av essensen i hva dette unge ensemblets musikk dreier seg om. En gitarnedstemt åpning bærer bud om at dette ikke er en ren proglåt, men da det vanvittig deilige syttitallsverset følger, kan man egentlig begynne å lure på om man sitter og lytter til et gammelt progband eller et nytt metal-band anno 2009. Kløktig arrangeres dette opp mot et mer ekstremt uttrykk, der Opeth-tilnærmelsene er til å ta og føle på. Refrengpartiet er på langt nær banebrytende rent melodisk, men i det arrangementet Leprous evner å skape fungerer det perfekt, ikke minst på grunn av de variasjonsrike vokale prestasjoner fra Einar Solberg. Et vakkert mellomparti som lar tankene falle hen mot både Opeth og Enslaved, avløses av refrengpartiet som nå klimakseres opp i en litt annen drakt. Komposi?sjonsevner på høyt nivå blir konklusjonen. En fantastisk låt så langt, en låt som fortjener en verdig avslutning, og fy helvete for en finale vi får servert! En genistrek av en grunn?melodikk krydres med growling, high pitch og en heavy metal-vokal jeg ikke har hørt bedre utført siden City Boy herjet på slutten av syttitallet. Det blir urettferdig å si at Leprous brenner kruttet med denne åpningslåten. Resten av platen mestrer ikke å overgå «Passing», men det sier faen dundre meg aller mest om nettopp «Passing». Jeg blir glad, og jeg får en deilig ny inspirasjon til å drive med det vi gjør i Scream når jeg mottar plater som dette. Lerpous-gutta dannet forresten bandet til Ihsahn på hans norgesturne med Opeth, så det hadde vært artig å høre Michael Åkerfeldts mening om denne platen.
- André Aaslie -"